Furuodden Slektshytte
Webside ansvarlig: Ivar Z.

Ulrik som ung på Molde

Her er noen unike bilder - dels fra Ragnhild dels fra Romsdalsmusèets billedarkiv - av Ulrik hyttegründer som ung på Molde.  Man ser  likhetstrekk med flere av hans etterkommere.
Eksakte årstall på alle bildene har jeg ikke, men vi vet jo at Ulrik ble født i 1882. Som kadett har han kanskje vært ca.19 ..?
Av nomogrammene ser man ellers at ett av bildene er tatt av fotograf Sødahl på Veblungsnes - ikke av fotografen på Molde.
Mon tro det ikke var Ulriks morfar (Harald Isak Onsum) og mormor (Betzy Juliane f. Evensen) som lot arrangere dette - en dag da Ulrik besøkte dem eller feiret en høytid sammen med dem der inne på Veblungsnes..??

VG-INTERVJU fra 1974 med Ragnhilds bror SVEN - bosatt i Miami, USA

I februar 2012. fikk Furuoddens hjemmeside oversendt nedenstående spennende beretning fra Ragnhild (Weydahl):
Noen ord om Sven, f. 5.juni 1940, Helga-Maries sønn og min bror, som reiste fra Norge 1. juli 1963 for å studere til siv.ingeniør – bygg og anlegg – i Oregon, USA.
Først etter 22 år kom han tilbake til hjemlandet – på ferie.  Sist han var i Norge med familien var i 2006.
Sven bor nå i Miami, Florida sammen med sin kone Matuca, og har sønn Erlend (bor i Los Angeles, underviser som professor i matematikk, single) og datter Eva (lærer i science, bor i Plantation i Florida) og barnebarna Stephanie og Daniel. Han arbeider fortsatt som ingeniør, med highways som spesialitet, og har foreløpig ikke planer om å pensjonere seg.    Her er utdrag fra VGs intervju med Sven fra 1974:

Sven fra Oslo – GULLGRAVER I COSTA RICA
Eventyrlysten har ikke sluppet taket i Oslo-gutten Sven Weydahl (34) . Han har som eneste hvite vasket gull sammen med indianere i Costa Rica og levd som bohem i Mexico og Nicaragua.
Og for tiden graver han etter ”tidens gull”, oljen i Guatemalas jungel.
Før dette: Det ble fortalt at i Costa Rica fantes det gull i jungelens elvebredder. Ved juletider i 1965 kjøpte han og en kamerat en bil til 150 dollar. Med denne kom de til Nicaragua. Da måtte bilen selges, ettersom de hadde sluppet opp for penger. Fra nå av måtte de komme segs videre ved hjelp av tommelen.
EVENTYR I JUNGELEN
Bestemmelsesstedet var Peninsula de Osa (Bjørnehalvøya) i Costa Rica. De to kameratene skaffet seg et kart over halvøya og en uthult kano for 15 dollar. Og det var fra nå Sven skulle få tilfredsstillet sin enorme eventyrlyst, kanskje i større grad enn han til tider satte pris på, sier han i en samtale på hans velutstyrte oljekontor i Guatemala City med airconditioning og det hele. ”Jeg har det bedre nå, medgir Sven, ”men jeg kommer aldri til glemme mitt ene år i Costa Ricas jungel.”
Etter seks timers padling i en elv midt i jungelen kom de to kameratene frem til en liten landsby av stråhytter. De hadde seks timer på seg. Da ville nemlig høyvannet komme, og innen den tid måtte man være ute. Men med kraftanstrengelser og silende svette, i kamp mot de digre brenningene, klarte de det. Solen gikk ned og karene la seg rett ut på sandstranden og sov i 10 timer med kanoen bundet til bena. Tauet rakk nemlig ikke opp til trestammene. Da de våknet, var det så vidt nesen stakk opp av vennet, mens bena lå i bløt.
Skrubbsultne fant de omsider kokosnøtter og spiste dem som noen villmenn. Senere ble det også spedd på med fisk.
Det uvante livet, klimaet og spenningen hadde tatt på. Sven fikk høy feber, men heldigvis støtte de på et menneske ikke altfor langt inne i jungelen, en eremitt som tok godt imot de to hvite eventyrlystne guttene.
PÅ JAKT ETTER GULL
Etter noen dager fortalte eneboeren at det muligens fantes gull på en liten halvøy på andre siden av elven. Det skulle sågar være store gullklumper. Etter å ha rotet rundt nærmest på måfå noen dager og hatt enkelte sammenstøt med de såkalte iguanoene (superfirfirsler) som kan bli halvannen meter lange, bestemte karene seg for å sette ”hjem og bo”. De opprettet leir, helt alene i jungelen. Det kunne gå flere dager uten at de så et menneske – men dem vi møtte var meget hyggelige og gjestfrie. Det er nok overdrevet at indianere skal være så mannevonde, mener Sven.
Og så begynte gullgravingen da. Men de store klumpene så vi aldri. Vi fant gull, jo da, men bare i bitte små mengder. Vi la aldri noen storslåtte planer. Vi ristet sand i små brett som vi fikk fatt i. Skal jeg tippe, tror jeg ikke vi klarte en dollar dagen en gang i gjennomsnitt.
INDIANER SOM PARTNER
Svens venn fra New York ble skuffet da han ikke ble rik på gull og han dro tilbake til verdensbyen ved hjelp av tommelen. Sven ble alene tilbake. Hans nye kamerat ble en ung indianer, som viste seg å være til god hjelp, ikke minst i kampen mot slanger og giftige edderkopper og haier.
- Jeg hadde fått smaken på jungelen, sier Sven. Vi sov nå på stranden, i skyggen av palmene og vandret fra sted til sted til vi kom til Playa Madriga, der flere innfødte var opptatt med å grave etter gull. Disse menneskene var ikke og ble heller ikke rike. Noen av dem så utsultet ut og hadde dårlige, fillete klær. Det tydet også på at gull var her lite av. Jeg ble på stranden i to måneder og bodde da i en liten bladhytte.
Det vesle gullet vi fant, solgte vi hver lørdag. For pengene kjøpte vi ris og bønner. Vi fikk ca. en dollar pr. gram, og var vi riktig heldige kunne vi fine både to og tre gram om dagen. Det gikk mye i risengryn som vi betalte to kroner kiloet for. Med andre ord, vi levde fra hånd til munn. Nå og da fikk vi en slurk brennevin, men aldri så mye at det kunne bli noen rangel ut av det.
MØTE MED GIFTSLANGE
Jeg husker forresten en dag, like etter at jeg hadde solgt gullet. Jeg lå og slappet av i bladhytten da det kom en meterlang grønn giftig slange mot meg. Jeg fikk fatt i vaskefatet like ved, og slengte det mot slangen, men i det samme falt jeg på ryggen. Like før den gikk til angrep, fikk jeg i liggende stilling fatt i en kjepp og klarte å drepe den.
Også jeg fikk etter hvert nok av dette livet og søkte meg til siviliserte forhold. Etter noen dagers marsj på smale, ofte tilgrodde stier, gjennom jungelen, kom jeg fra til hovedstaden San Jose.
OLJE BEDRE ENN GULL
Her fikk jeg jobb som ingeniør, og litt senere giftet jeg meg. Kona ville tilbake til hjemlandet Equador, og her skulle jeg komme til å jobbe i to år, for oljeselskapet Gulf. Videre arbeidet jeg for Standard Oil of Indiana i to år, og nå har jeg vært her i Guatemala for det amerikanske selskapet Shenandoah i to år. Selskapet og det norske Saga Petroleum er gått sammen om å lete etter olje i Guatemalas jungel. Et testresultat skal være lovende, og snart skal man begynne å bore i hull nr. tre.
Som i Costa Rica blir det en del jungelliv. Men mot en dollar dagen, tjener nå Sven godt over 125.000,- kroner i året.

-Har du planer om en tur til Oslo etter 11 år borte?
-Egentlig ikke. Ikke uten at selskapet sender meg dit. Jeg trives i Sentral-Amerika, sier gutten fra Abildsø som har opplevd mye.

Avskrift av VG-artikkel fra 1974. Ved Svens søster Ragnhild (Weydahl Hille).
Februar 2012.

SLEKTSBILDER

Noen SÆRSKILTE bilder - med NOEN kommentarer

Bildet over er tatt utenfor Alexandrahavn Hotel i Molde. av familiene Ziegler og Parelius i ca. 1915.
Som nevnt var hotellet en periode eid av Harald Ziegler, Ulrik hyttebyggers bror, fylkesrevisor.

På Veblungsnes' hjemmeside står dette om Ulriks bror, Harald Ziegler:
En Herman Balstad hadde vært eier av (Veblungs-)Neset og gamle Grytten prestegård fra 1912/13, men allerede i 1917 ble det eierskifte igjen.
Det var kaptein Harald Ziegler som tok eiendommene tilbake til Onsumslekta dette året. Ziegler var dattersønn av Harald Onsum.
Den nye eieren var en sjelden sympatisk og grei kar og godt likt av alle han kom i forbindelse med. Han stod sjøl for drifta av eiendommene, og til hjelp med gardsdrifta hadde han bare et par unggutter.
H.Ziegler hadde nok ingen praktisk erfaring med gardsdrift, og det gikk vel heller ikke så helt godt. Han ble antakelig etter hvert klar over at strevet med jorda ikke passet ham, og i 1920 solgte han Neset til Karl Mjelva. Mjelva var hotelleier i Geiranger ( - Mjelva-familien driver fortsatt Union hotel i Geiranger - bm. IZ).
Den gamle prestegården oppe i Grytten var ikke inkludert i den oppr. handelen, men ble i 1928 solgt til Bjarne Næs.
Etter hva jeg kan forstå gjenfinnes følgende personer på bildet - fra ve.:
En 'nanny' (bak til ve).
Foran henne: Harald Zieglers eldste sønn Harald f.1911 - død 1926, bare 15 år gml.
På fanget til Helga Ziegler (Ulriks ektefelle f. Knutssøn 1883 - 1965) sitter barnet hun er 'fille'-tante til: Herman Ziegler f.1914, en av Lesjaverk-eiendommen 'Steinbakken's senere eiere, senere gift med Dagny,f. Lund, fra Halden. Paret var barnløse.
Ellers på bildet:
Pareliusfamilen, gode venner av Ziegler'ne, med mor Margit, far Morten, og barna Helene og Nils.
Mer om Parelius-familien - Parelius-fondet - Romsdal Sogelag: Se nedenfor.
 

Bilde fra Gudrun Onsum (Ulrik hyttebyggers tante, se Bjørnsonbildet) og Nils Hertzberg`s bryllup på Veblungsnes i 1893;
Bildet er tatt med ettersom flere av 'våre' er med: Se navnevignettene.
(Bildet kan blåses opp i stort fra bilde-karusellen lenger opp her).

Aller først; legg merke til mannen nr.3 fra ve.i bakerste rekke:
Han stiller med munnbind i brylluppet..
Vi glemmer ofte hvor heldige vi er som lever i en tid og et land hvor tuberkulosen stort sett er historie. Han ville nok også være med på bryluppet - men selvsagt uten å smitte noen..
Nils brudgom - som altså på bildet blir gift med Ulrik hyttebyggers tante, Gudrun - var sønn av Nils Hertzberg senior: lærer, folkeopplyser, ordfører i Bærum, senere statsråd (NH sen. hadde angiv. tatt seg en spasertur (!!) da sønnens bryllup skulle foreviges og er derfor ikke med på bildet..) Samme år som dette bryllupet (1893) mottar han forøvrig St.Olavs orden for lang og fortjenstfull embedsmannsvirksomhet.
Tilbake til brudgommen, Nils Christian Egede Hertzberg jr. (født 20. januar 1866 i Asker og altså Ulrik hyttebyggers 'fille'onkel):
Han var jurist, og arbeidet på Molde som sakfører, fra 1893 som høyesterettsadvokat.
I 1898 blir han redaktør av Romsdals Tidende. Var Moldes ordfører fra 1908-1910 og 1914-1916.
Han blir sorenskriver i Romsdal fra 1919, og fra 1926-1936 i Nord-Jarlsberg (Tønsberg) - et nokså langt stykke å flytte med livet sitt som 60-åring. Men det er sikkert en egen historie...

Bjørnsonbildet fra Onsumgården på Veblungsnes 1903:
Dette er et fantastisk morsomt bilde.. :
Harald Isak Onsum, handelsmann, 'nessakonge' på Veblungsnes; Ulriks morfar - på trappen av sitt hus, sammen med de to store norske dikterhøvdingene og deres familier.. !
Tilstede ser vi også Ulriks søster (Mia f.1886), og tante (Gudrun). Du verden..

Så langt har u.t. ikke klart å finne ut hva slags ærend de to dikterene hadde der hos Harald Onsum -- Bjørnson med sin sønn og hustru, Kielland med sin datter.
Var de kanskje på en forelesningsturnè sammen, og 'reiste innom' på 'høflighetsvisitt..'?
Var de 'gamle kjente' på Onsumgården..? Eller var det 'forretninger'?

Harald Isak Onsum var en betydningsfull mann i Bjørnsons kjære Romsdalen, hvor prestesønn Bjørnson hadde vokst opp på Nesset prestegård.
Kanskje var HIO rett og slett èn man sørget for å ha i sin bekjentskapskrets ..?

Det finnes ganske sikkert mye å fortelle om bildet og dets historie - noen som vet om noen som kan vite noe..?

REINHOLD U. ZIEGLER og hans familie

På bildet sees ' vår ' oberstløytnant Reinhold Ziegler (1839-1918) - Ulrik hyttegründers far, med ektefelle Marie Katharina f. Onsum; deres 7 barn og (ett) barnebarn. (Bildet finnes også i bildekarusellen øverst på siden og kan der blåses opp til fullskjermsformat).

Reinhold var yrkesmilitær; kaptein, senere oberstløytnant. Samtidig var han både kunstnerisk, historisk og samfunnsmessig engasjert. Han bedrev bl.a. lokalhistoriske undersøkelser, hvorav noen ble stående (se lenger ned på siden). Og han tegnet og malte.
Reinhold var redaktør av Romsdals Budstikke en kort periode, fra 30. juni 1881 til høsten 1882.
Han må betegnes som en av de mer ruvende skikkelsene i Molde by på den tiden.

Han hadde adskillige ungkarsår før han endelig traff kvinnen som skulle bli hans tilkommende; Marie Katharina Brambani Onsum - f.1860, datter av Harald Isak Onsum stor-handelsmann på Veblungsnes.
Men da var Reinhold faktisk allerede forlovet med en annen..
Som om det ikke var nok; Marie ble umiddelbart gravid, knapt 18 år gammel - Reinhold var 40..

Reinhold og Marie fikk etterhvert mange barn sammen (se bildene):
  • Kristine=Kitty (f.1879);
  • Ulrik (f.1882, d.1971) - Furuoddens grunnlegger.
  • Harald (f.1883)
  • Marie=Mia (f.1886);
  • Ruth (f.1890);
  • Reinhold (f.1892)
  • Alette (f.1896);
Lille Betsy døde samme år som hun ble født (i 1880).

Fra slektsvenn Harald Kjøde på Molde mottok hjemmesiden høsten 2009 denne oversikten over Marie K.B.Onsum og Reinholdt U. Zieglers barnebarn i live pr.nov.2009 (beklager den lange responstiden med å få oversikten inn på siden..)
  • Alix Ziegler, Molde (far: Harald)
  • Erle C. Ziegler, Aarhus (Mor: Ruth)
  • Reinholdt Ziegler, Blommenholm (far: Reinholdt)
  • Thor Ziegler, Lesjaverk (Far: Reinholdt)
  • Niels Juel (Mor: Alette)

  • Per Gjendem har ellers laget en kort oppsummering av Ziegler-slekten i Norge, også Molde-grenen. Se lenger ned på siden her


Ivar hø. 2011 - rev.april 2012

' Den mye omtalte VÅPENSAMLINGEN '..

Våpensamlingen slik den hang på Steinbakken - Lesjaverk, hos Herman og Dagny Ziegler

Oberstløytnant Reinhold Ziegler opparbeidet en betydelig våpensamling, som - etter å ha vært i sønnen Haralds og deretter sønnesønn Herman Zieglers eie på Steinbakken, Lesjaverk i flere år - nå er overtatt av Romsdalsmuseet på Molde (se bildekarusellen).

Vi spurte litt om samlingen på musèet sommeren 2010, men ingen visste da noe om den.

Siden har jeg fått bekreftet ved ny kontakt med musèet at samlingen ligger i ett av magasinene...
Det er vissnok utbygginger pågang på museet og man får håpe samlingen kan hentes frem når denne er en realitet.
Det var vel noe av hensikten da samlingen ble donert til almenheten / museet at folk skulle kunne få se den...?!

ROMSDAL SOGELAG - PARELIUSFONDET

Romsdal Sogelag (bildet viser styret 2012 med formann Bjørn Austigard i midten) har siden etableringen i 1921 gravet frem, utgitt og tatt vare på store mengder stoff om Romsdalen; menneskene, slektene, historiene, kulturminnene.

Mellom 1958 og 1984 var Ziegler-familiens nære venn Nils Parelius (f.1912) sogelagets formann.
Nils Parelius skrev bl.a. et 35 siders minneskrift om obst.ltn. Reinhold Ziegler (1954) - utgitt av Romsdal Sogelag i Molde.' foreldre, Margit og Morten Parelius var begge født 1844.
Far Morten var lege. Deres barn var foruten Nils også Helene.
Begge forble ugifte livet ut.
Nils Pareius (her avbildet på Rena med sin søster Helene i 1922) ble senere statsadvokat, politiker, var motstandsmann og satt på Grini under krigen.

Det var og ble Romsdalen - dens folk og historie som ellers særlig opptok ham, hele livet gjennom.
Nils Pareius døde i 1995, 83 år gammel. Før sin død opprettet han sammen med søsteren Helene et minnefond oppkalt etter foreldrene - Margit og Morten Parelius's Minnefond, hvis formål det var (er) å understøtte slektshistorisk arbeide i Romsdalen.
Fondet har gitt ut over 2 mill. kr.så langt til slike formål.

Både Fondet og Sogelaget har sine egne nettsider; trykk på knappene under..

Ivar Z. 05.09.10 - sist rev.25.04.12

Bilder fra dugnaden2009

Takk til Susanne for disse bildene, som taler for seg.
Sterk innsats av dugnadsgruppa - ingen tvil om det !
Hyggelig hadde de det visst også..?!
IZ 04.03.10

Helga Maries minner fra krigen på Lesjaverk

Helga Marie (Weydahl f. Ziegler 22.09.12) skrev i 1980 ned sine krigsminner fra Lesja-verk 1940.Her   er hennes historie:
"9. april våknet Sverre (ektefelle) og jeg meget tidlig av at det dundret og smalt på Hukodden ikke langt fra oss (P. T. Mallingsvei 30 på Bygdøy). Vi skjønte at det var tyskere med stor offensiv mot vårt land.
Neste dag – 10. april
Folk rømte fra byen. 10. april steg vi av natt-toget på Lesjaverk stasjon – mamma Helga, Lissen og jeg. Dagen og natten før ble Oslo og omegn okkupert av Hitlers tropper.
Mamma og pappa var på businesstur i Oslo, de bodde i Bergen. Pappa måtte snarest dra til Bergen igjen og gjøre sin plikt for jernbanen.
Både Lissen og jeg var gravide, og mamma ville at vi skulle søke ly på Furuodden – Lesjaverk.
Vi ankom vel til en snehvit bygd, og hadde det fredelig i ca. to dager i allefall.
Neste dag gikk vi til tante Kitty og onkel Raabe på Steinbakken. Dagen deretter var vi på vei til butikken. Da møtte vi en aldeles bykledd herre. Mamma spurte bestemt: ”Hvem er De”? ”Jeg er dr. Arne Ording. Vi var noen herrer her og de har dessverre kjørt fra meg”. Vi sa han kunne gå til Doset gård like ved, der var det telefon. Siden hørte vi at kona der hadde tatt i mot ham med følgende ord: ”Er du nordmann så ska oss gjøyme deg i kjellaren, men er du tysker så kjøm du ikkje lævandes her i frå”.
Siden fikk vi høre at Kongen, Kronprinsen og hele regjeringen hadde overnattet på Lesjaverk gård den natten.
Så kom de tyske bombeflyene dundrende sydfra langsetter vannet, hver morgen. De slapp stadig bomber nær jernbanelinjen. Det var spennende for oss tre i hytta – like ved. En gang visste vi ikke annen råd enn å gjemme oss under en tykk rød dyne.
En kveld var det kraftig flydur like over hytta, og et fly landet på isen. Så var det Ola og en annen nordmann i norsk flyuniform i norsk fly – Ola var Ulriks beste venn fra barndommen. De var hjertelig velkomne, men ”kjære dere flytt flyet litt unna ellers blir vi smadret i morgen tidlig”. Joda, - og de fikk sove på hemsen.
Ola omkom senere.
En dag vi gikk til butikken stoppet en bil ved oss og en engelsk-talende herre spurte hvor de kunne anlegge flyplass!
Det var vi ikke helt sikre på – det måtte bli på vannet – på isen – og nær veien.
Senere kom noen spinkle engelske fly og parkerte nær Lesjaskog st. på isen der.
Vi hørte siden at flyene hadde frosset fast i isen neste morgen og var et lett bytte for tyske fly.
Men ingen ga opp av den grunn.
En dag gikk Lissen og jeg til Doset gård for å hente melk og få med siste nytt om krigen på radioen.
Da tørnet det opp både tyske og engelske fly rett bak gården.
Det ble en innbitt kamp og skyting. Vi sto under trærne og så på, tenkte ikke på at vi kunne bli truffet. Tror det tyske flyet ble overvunnet lengre borte.
(De flyttet til Frølichs eiendom oppe i lia en periode – stedet som nå heter Søristua):
Tyskerne ble enda mer ivrige til å bombe nær oss, men de traff ikke jernbanelinjen. Vi var ofte i kjelleren – stuet oss sammen på den lille dossen med bare murvegger. En dag vi var der nede sa husets frue: ”Nei nå tar vi oss en flaske champagne”.
Som sagt så gjort – til oppmuntring.
Før vi forlot Søristua kom en tropp norske soldater og en kaptein. Alle fikk overnatte der – det var god plass.
En dag gikk vi ned til Furuodden for å se hvordan det var der.
Hytta var befolket av meget slitne jernbanefolk som hadde hatt mye besvær med tyskerne nede i Romsdalen. De ba om å få være der litt lenger. Det fikk de.
Ulrik dukket plutselig opp. Han var jo fenrik og utkommandert. Det var trefninger nede i Gudbrandsdalen – Kvam – Ringebu. Da det var over gikk han på ski over alle fjell og var plutselig på Furuodden.
En del engelskmenn hadde kommet til Dombås. Et stort tog ble satt opp for alle som ville vestover – ca. 1000 mennesker. Jernbanen har en lang rett strekning fra den planovergangen vi bruker og vestover.
Tyskerne hadde dessverre fått en fulltreffer der, og dermed sporet toget av.Syv mennesker omkom. Alle de andre spredte seg utover og søkte ly.
En del bygdefolk kom til toget for å se. Litt av verdi var det også å ta med. Vi fikk en skvett rom – husker ikke mer om dette.
Vi hørte at et engelsk fly hadde havarert inne på fjellvidda, forbi Valåfossen. På Lesjaverk kirkegård er det tre engelske graver. To med navn, en ”Known unto God”. De blir pent stelt.
Et par ord til slutt om noe av det som hendte i bygda:
Der veien går i bro over jernbanelinjen på Lora falt det ned en bombe på broen.
Bomben gikk tvers gjennom broen og ble liggende mellom skinnene – uten å gå av.
Noen folk satt i kjelleren på Lesjaverk st. for å være trygge for bomber.
Da kom plutselig en bombe gjennom taket og la seg mellom bena deres (også uten å gå av, har Helga-Marie fortalt – det står ikke mer).
Mormor Helga møtte en gang på sin ferd i bygda en tysk offiser
som spurte henne: ”Wollen Sie mit mir schlafen?”
Svaret sier seg selv.
Det hendte mye mer på Lesjaverk i april 1940, men dette var noe av det vi var med på.
17. mai 1940 fikk vi kjøre med en som skulle til Oslo.
Gerd skulle vært russ den våren, men p.g.a. at tyskerne okkuperte vårt land den 9. april ble hun – og mange – studenter fra den dagen.
Vår gode venn Signe Lid (søster til Helga på Doset gård) fortalte oss siden at hun i krigsdagene alltid gikk med en ryggsekk på ryggen. For i den var det noe svært verdifullt. Det var en gammel Bibel – fra 1500-årene.
”Nå ligger den på alteret i Lesja kirke” sa hun.

Januar 2007 - etter et håndskrevet manus - minimalt redigert;

Ragnhild (Weydahl Hille)

ZIEGLER - ONSUM - og litt om BRAMBANI

Onsumgården på Veblungsnes, slik den en gang sto
Handelsmann Harald Isak Onsum (1818 - 1912) var Ulriks morfar og en mektig mann i indre Romsdal rundt århundre-skiftet.

Familien, med far Gulbrand Gudbandsen Onsum f.1787 og mor var Mari Iversdtr. f. Fyksen 1791 i spissen, var opprinnelig kommet til Romsdal fra Gudbrandsdalen (Ringebu/Fåberg). Det var 7 barn.
Far Gulbrand etablerte seg først som handelsmann på Veblungsnes, senere på Molde.
Sønnen Harald kjøpte tilbake familiens opprinnelige eiendom på Veblungsnes ('Onsumgården', der Bjørnsonbildet ble tatt), og bygget seg opp til å bli en svært mektig mann der. Han eide etterhvert all grunnen, og hadde hånd om det meste av handel og vandel på de kanter - en riktig 'monopolkapitalist' m.a.o..
I to perioder var han ordfører i Grytten kommune.
På sin 90-årsdag i 1908 ble han jaggu også Ridder av St.Olavs Orden.

Her, et lite 'sidestep':
Haralds bror var Oluf Adelsten Onsum (f.1821) - som senere (1846) skulle bli gift med enken etter industrgründeren Donato Brambani (1800-1842, innvandret fra Germasino ved Comosjøen i nord-Italia. Den dag i dag heter det Brambanis vei i Sandvika. Men det er en litt annen historie..)
Bror Oluf kom på denne måten til betydelige midler, og grunnla senere både Christiania Spigerværk og Kværner Brug.
Han var i mange år en ruvende 'industri-patriark' i datidens Christiania - før han møtte alvorlig motgang bl.a. for sin autoritære stil. Han mistet tilslutt alt, også sin ektefelle - gikk konkurs og døde ensom, avmidlet; detronisert.

Harald Isak Onsum giftet seg i 1853 i Drammen med
Betzy Julianne Evensen fra Bragernes (?).
Harald og Betzy Onsum var Ulriks farfar og farmor. De fikk mange barn. En av døtrene var
Marie Katharine Brambani Onsum (1860-1935) som ca.1878 giftet seg med ' vår ' Reinhold U. Ziegler. De fikk tilsammen 8 barn (bl.a. Ulrik f.1882, som nesteldst av en flokk på 7).
Se omtale et annet sted på siden.

PS:
Ettersom det var Ulriks morfar - Harald Isak - sin bror - Oluf Onsum - som ble involvert med Brambani-familien, er det merkelig at Harald Isak og hans Betzy valgte å henge Brambani-navnet på sine egne barn. Det gir liksom ingen mening..
Det er mye som tyder på at dette var av rene forfengelighetsgrunner - Brambani-navnet må ha vært gjevt å vise til..
Hvilket muligens sier noe om Onsum-brødrenes behov for å 'forfine' seg - ?

Ivar;sist rev. 03.02.12

Moldepanoramaet

Oppfatningen av hvor mange topper som utgjør Moldepanoramaet har variert fra 87 til 222.
Lege på Reknes, doktor Sophus Høegh, tegnet det første panorama som ble trykt i DNTs årbok 1875.
Flere justerte varianter har vært i sirkulasjon senere.

Oberstløytnant Reinhold Ziegler fikk i 1891 utgitt den såkalte panorama-viften, som også hadde et kart, påført vel 40 fjellnavn.

Kunstnerlig var han jo, oberstløytnanten. Og kanskje også med en viss forretningssans ?

Bilder Ulrik grenen

Jeg tror de fleste av bildene over er tatt av Annemor.

Hvor er bildene fra grenens øvrige 'medlemmer' .. ?

Kom ut, kom fram..

Bilder Helga Marie grenen

Bildene over er fra Ragnhild/Christian; Sven/Steffi m.fl.- mange takk til dere alle.

Vil du se bildene i stort format så finner du en knapp for det ..

Du finner også en knapp for om du vil laste ned bildet

Bilder Gerd-grenen

I karusellen over er det lagt inn bilder fra Gerd-grenen - tatt
av Ivar, Sigurd og Anders - Susanne, Gunnar og Frida - noen av Rolf, Marith, Ingvill og Tuva.

Pek med pila over - eller bare vent..
Du kan se bildene i hel-side-format ved å trykke forstørrer-knappen..

Her finnes også noen bilder fra bygge og rehabiliterings-prosjektet på hytta i 2003..


Ivar 04.03.10

En dør-dekorasjonfra Romsdal...

Iver Olsen Hielt
var sogneprest på Bud, ytterst i Romsdalen,
på 1600-tallet.
Etterhvert ble det bygget en prestegård til Hielt - som raskt fikk namnet 'Ivergården'.

Over døra i Ivergården ble det hengt opp et utskåret englehode - i full størrelse og med vinger.
Ansiktet skulle etter tradisjonen forestille sognepresten selv.. (!)

Dette gamle treskjærerarbeidet ble senere kjøpt av oberstløytnant Reinholdt Ziegler på Molde, som i sin tur lot det henge over sin egen dør..
Det eies nå av Videnskabs-selskapet i Trondhjem.
Trolig hører det sammen med en dør, som finnes i Romsdals-museets samlinger.

Ziegler-familien eide også et stort skap som hadde tilhørt sogneprest Hielt.
Det gikk til Ulriks søster Kitty f.1879 og hennes mann kaptein Raabe, Oslo.